Hva kan jeg forvente?

Det er stadig en problemstilling jeg tenker på. Bare i ulike settinger..

Akkurat i natt tenker jeg på forventningene jeg har til meg selv i forhold til hvor mye jeg orker og har overskudd til. Hvor mye iniativ jeg klarer å ta for å få noe til. Det er ikke akkurat sånn at hodet mitt renner over av gode ideèr til hva man kan finne på. Heller tvert i mot. Det er mer sånn; kan du kanskje muligens tenke deg det? Kunne du kanskje muligens orke det? Hvordan kan vi løse at vi muligens kanskje kan få til det?

Det er befriende når andre tar valg for meg. Enten det er i forhold til mat eller medisiner. Om det skal ses den eller den filmen. Når det bare dras i gang, så har jeg kanskje en mening allikevel. Og det er jo greit så lenge jeg klarer å stå i dem.

Det er sånn nå. Besluttningsvegringen er ett faktum. Og med alt det andre som henger over meg, så må jeg få lov til å være litt usikker på både det ene og andre. Det er ikke det jeg vil, men det er det jeg klarer. Valg i filleting blir så enkelt at det blir helt umulig. Og når enkle valg blir umulig, hva blir da umulige valg?

Derfor setter jeg veldig pris på at dere andre tar beslutninger. At Sigbjørn får bestemme hva vi skal ha å spise, og Katrine sier når vi skal gå i stallen. Så henger jeg bare med så godt jeg kan. Noen ganger henger jeg mer med enn bare så godt jeg kan, og andre ganger er det bare såvidt jeg henger på. Det kan snu på sekundet det. Også håper jeg, og tror, at de jeg henger meg på synes det er hyggelig de dagene det er hyggelig. Og jeg tror det er mest av dem. Det gjør jo godt. :)

Konklusjonen er at jeg er den jeg er. Vet ikke om jeg har vært noen dra i gang ting jente før, men jeg er det hvertfall ikke nå. Hvis andre organiserer, ja da er det stor sansynlighet for at jeg blir med. Så lenge det er organisert sånn at det er mulig å gjennomføre. At vinningen ikke går opp i spinningen.