Smertelindring denne kuren.

Tenkte jeg skulle skrive litt om den planen vi holder i forhold til smertelindring. Det fungerer greit, og da er det godt å kunne skrive det ned. Også i tilfelle det ikke fungerer i lengden.

Meronemen er den medisinen som gir meg disse smertene i armer og ben. Og det blir verre for hver gang jeg får den. Ingen vet hvorfor, og det er langt fra vanlig. Siden vi viste dette ved oppstart gikk vi raskt i gang med depot tabletter med morfin. Da med tanke på opptrapping til smerteplaster.

Fra fredagen jeg bla lagt inn fikk jeg 10 mg dolcontin x 2. På søndagen gikk vi opp til 20 mg x 2, og mandags kveld gikk jeg fra dolcontin og over på smerteplaster durogesic, laveste dose. Grunnen til at jeg går over på smerteplaster er så enkel at magen min slår litt krøll på seg når det er så mye antibiotika inne i bildet. Og når alt renner rett igjennom hjelper det lite å gi depot tabletter på både det ene og andre. Smerteplasteret gir en grunnleggende lindring som hindrer at jeg går på smerte topper. Eller hvertfall ett forsøk på å hindre det. Jeg går riktignok med en jevn dose morfin i kroppen hele tiden, men hvis det er det som skal til for å komme gjennom denne runden, ja da er det sånn. I tillegg må vi behandle de smertene som kommer rett etter at Meronemen har dryppet inn. Akkurat nå så betyr det at jeg får 10mg morfin subkultant (?) rett etter medisinen er ferdig. Så blir det å se om det kommer noe mer, eller om det går greit. I dag skulle Sigbjørn komme å se film med meg. Jeg sov når han kom, og når han vekket meg, så våknet jeg til ett smertehelvete hvor jeg nesten ikke klarer å røre meg eller noe. Så da måtte vi ha en runde til med morfin. Så fungerte jeg nogenlunde bra igjen.

Det er fordeler og ulemper med smertelindringen. Den største fordelen er selvfølgelig at den tar smertene (smart, hæ?). I tillegg klarer jeg å slappe bedre av (smart igjen, man slapper lite av når man har sterke smerter gitt). Så er det den effekten det har på pustingen. All morfin påvirker respirasjonen. Lungene blir mer stille, og jeg hoster mindre. Iom jeg har en litt kranglete plaura akkurat nå så gjør det bare godt. Det stiller litt større krav til dreneringen, og litt mer arbeid. Samtidig kan jeg klare å "presse" lungene mer uten at de blir helt obstruktive og hostete, og det seige dyptliggende slimet kommer lettere opp. Ekkelt, men absolutt nødvendig.

Så er jeg veldig opptatt av dette med avhengighet. Livredd for det. Legen tror ikke det er noen fare, da hadde jeg alt vært avhengig. Også er det liten vits i at jeg skal ligge her å pine meg i 14 dager når det ikke trengs. Er det ikke nok som plager om jeg ikke skulle hatt dette i tillegg. Denne kuren har legen og sykepleierene tatt stål kontroll på å passe på at jeg ikke er mer "modig" (les: dum) enn jeg er. Har jeg vondt, så skal det lindres. Enkelt og greit. Og med alle tiltak. Det er trygt og godt. Det også. Så får jeg heller ligge her å være litt sløv. Det er litt slitsomt å snakke i telefon når det er sånn. Face to face er mer min greie da. Da ser samtalepartneren hvis man driver litt avgårde. :)