Sår og vondt.

Hadde egentlig tenkt å legge meg for lenge siden. Er skikkelig trøtt og sliten. Men utover dagen i dag har det sneket seg inn mere smerter i og rundt brystkassa. I høyre lunge er det bare tett med en vond klump som stikker og verker. Mens venstre side er mer komplisert. Det er vondt å bevege på hele venstre side nå. Ikke så ille tidligere i dag, men nå blir det bare verre og verre. Først trodde jeg at det var muskel smerter etter litt hosting i går som gjorde seg gjeldene, men det er nok litt mer enn det. Beveger jeg særlig på meg gjør det vondt som støt gjennom venstre lunge. Prøver jeg for eksempel å ta haka ned mot brystet gjør det utrolig vondt. Samme hvis jeg prøver å gjøre noe særlig med venstre arm/skulder. I tillegg har det kommet små "klikk klikk" lyder fra lungene. Når de kom var det ikke lenger tvil om at det er plauraen som begynner å lage krøll for meg. Det pleier sjeldent å føre til noe godt (tidenes underdrivelse kanskje)...

Er litt redd for at de gode dagene begynner å nærme seg slutten. Det er mye som tegner mot det. Med fint vær er det håp for noen gode dager i august også. Men skal prøve å få noen flere dager ut av juli først. Hadde vært godt det.

Det er vanskelig å ha "ferie". Jeg har jo aldri ferie. Ikke kan kroppen min slappe mer av, og ikke har jeg overskudd til å gjøre ting jeg ikke gjør til vanlig. Psykisk er det utrolig tungt å være til nå. Forholde seg til alles glede og sommerfølelse er kjempevanskelig når man føler seg så nedfor selv. Så føler man at man legger en demper på all den gode stemningen, fordi man ikke har oversudd til å være med å bidra positivt. Ting som vanligvis vil gi energi og overskudd tar fra meg alle krefter. Det er slitsomt. Og jeg klarer ikke å la være å føle meg til bry, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Følelsen blir ikke borte av den grunn.

Det å ha vondt mye av tiden gjør også at konsentrasjonen blir borte. Ting som vanligvis er viktige blir så uviktig. Og jeg liker ikke den personen jeg blir når jeg har vondt og er tom for energi. Det er ikke trivelig. Noen ganger er jeg bare så lei meg at tårene begynner å trille uten at noe kan gjøres. En ting å ikke ha oversudd til å være med og bare stå på sidelinjen å se på. Men når jeg ikke en gang orker det, nei det gjør fryktelig vondt å innse. Samtidig er dette sider jeg ikke bare kan legge bort og ta frem etter eget ønske. Da måtte jeg bare buret meg helt inne. Det har jeg ikke helt gjort ennå. Bare halveis.

Mandag var en sånn da da alt bare gjorde vondt å tenke på. Fra å ikke kunne få barn, til frykten for hva fremtiden vil bringe. Når sånne dager kommer er det umulig for meg å trekke meg bort fra de følelsene. Si at de ikke gjelder er helt umulig. De er så altoppslukende og vonde at alt annet må vike. I det jeg tror jeg har kontroll på følelsene, ja da er det noe som gjør at vonde tanker bringes frem igjen, og det blir ennå vanskeligere å få de under kontroll. Det er vanskelig å være sammen med andre på sånne dager. Men nå er jeg det, og det må både de og jeg håndtere. På godt og vondt.

God natt fra en rotete tankegang i Telemark.