søndag 25. juli 2010

Om det å dø.

Jeg tenker masse om dagen. Men har problemer med å få ordene ut. De sitter liksom litt fast inni meg. Litt som slimet i lungene.. Nå har jeg fått litt hjelp til å løsne på ordene, så alt er litt lettere å bære.

I 2009 brukte jeg masse krefter på å lese meg opp på Burkholderia Cenocepacia i forhold til lungetransplantasjon. Masse nyttig informasjon, men også skummel. Så kom jeg (kanskje litt uventet) til utredning og reiste hjem med en påbegynnende infeksjon på grunn av tann trekkingen. Kom deretter på venteliste samtidig som jeg kjempet for livet på sykehuset mot den ene lungebetennelsen etter den andre. Det var ikke mange som trodde jeg ville komme meg ut av sykehuset etter de måndene. Men det gjorde jeg!

Da var det mye som måtte bearbeides. Først og fremst brukte jeg tid på å bare holde meg frisk. Litt etter litt begynte jeg å bearbeide dette med utredningen og det at jeg var kommet på ventelisten. Så kom roen og tankene om alt det jeg hadde lest om transplantasjon på pasienter med denne infeksjonen som jeg har.

Jeg har isolert meg etter den alt for spennende vinteren vi hadde. Vanskelig å være sammen med folk, ja selv folk som står meg nært. Lager ett usynlig skjold som det er fåtallet som slipper igjennom. Klarer dårlig å følge med i samtaler, og vansker med å konsentrere meg. I tillegg er jeg utrolig sliten hele tiden, så lunta er kort hvis jeg gir den lov. Da er det bedre å være inni dette skjoldet. Både for meg og de rundt meg..

Overlegene som har ansvaret for de som står på listen har gitt klar beskjed om at jeg kan vente meg en heftig infeksjon etter transplantasjonen. Det vil bli kjempetøft og sjangsen for å overleve er ikke så stor. Uten transplantasjonen vil jeg også møte heftige infeksjoner. De vil bare komme og komme og komme til kroppen ikke klarer mer. I mine tunge stunder tenker jeg at jeg orker ikke fler infeksjoner av liv/død varianten. Det er så ufattelig slitsom. Å dø er jeg ikke redd for, bare alt det som kommer først. Å hele tiden kjempe mot noe man ikke kan styre. I mine tunge stunder...

Om noen kan klare en høyrisiko lungetransplantasjon så er det meg!! For jeg har slått odds før, og jeg vil slå dem igjen og igjen så lenge det er liv i meg!

For å leve er det vakreste som fins.

5 kommentarer:

Linda Byskov sa...

Hej ven
du er virkelig en fighter, og ja hvis der er nogen er kan klare sig igennem en transplantation, så er det dig. jeg beder for dig og du er i mie tanker selvom vi er langt fra hinanden. Du er en hård hund som vi siger i DK og det bliver man nødt til at være for at kunne holde til det du går igennem.
Min respekt og mine knus til dig
Linda

Nina F. sa...

Jeg tror også, at hvis det er noen som kan klare dette, så er det deg, Klara!!!!
Jeg håper så inderlig at lungene kommer tidsnok,og at vi får mange gode år med deg ennå :)

Klem, Nina :))

Kristin med Sølli sa...

Jeg heier fortsatt på deg Klara, og det har jeg ingen intensjoner om å slutte med heller. Det er så lite man kan bidra med fra en helt annen kant av landet, men minn deg på innimellom at vi er mange (!) på ditt lag. Det er vanskelig å si "hold ut" når det så tydelig er kjempevanskelig, men jeg gjør det likevel. Før - ikke siden, må de nye lungene dukke opp, og med et så enormt stort team i ryggen som du har, så bør ikke de kjipe burkaene ha noe å stille opp med.

Du er i tankene mine hver dag, og jeg minner alle rundt meg på hvor viktig det er at man tar stilling til hva som skal skje med ens egen kropp når man selv ikke bor i den lenger. Hele familien min, kollegaene mine, venner utenom hesteverden - alle har hørt om deg og er opptatt av hvordan det går med deg.

Jeg håper, håper, håper at det ikke er lenge igjen før nye lunger er på vei til deg - og jeg håper enda mer at alt går som planlagt etter at de har dukket opp :)

Klara sa...

Linda:
Tusind tak kjære deg. En dag håper jeg å komme til Danmark så vi kan treffes igjen.
*klem*

Nina:
Vi to skal jo dure rundt med maratonvogn og hester til vi blir helt lei.. hehe

Kristin:
Tusen takk for fine ord. Kjempefint at du sprer det med organdonasjon. Selv synes jeg det er litt vanskelig når jeg står mitt oppi og trenger nye lunger. Bruk historien min så mye du vil!
Klem

Anonym sa...

hei hei åååå du er en sterk dame utrolig utrolig hva du klarer ogkomme deg gjennom..ja du klarer alt ser det ut for..vi andre klager for ingenting..åååå jeg håper snart det kan orde seg for deg...så du kan få et godt liv i mange mange år...klem fra ukjent dame w er titt innom siden din men blir tom for ord