Tappert forsøk.

Sommeren sklir så alt for fort over. Skremmende fort. Når det blir mindre krefter til å ut å se ting, en kjøretur eller hva som helst, så blir det mye mer tid til å tenke. Siden sist kur har jeg hatt følelsen av at nå begynner det å haste. Kurene virker så dårlig. Infeksjonen går seg mer og mer til. Jeg er mer og mer sliten. Høsten begynner tidligere og tidligere for min del. De varme solstrålene blir aldri varme nok.

Tvinger meg selv til å smile og le. Takke og småprate mens jeg bare vil gjemme meg bort. Ikke la tankene få sige inn, ikke gi dem plass til å vokse. Men det er så mye tid og plass å vokse på. Så alt for mye. Hva hvis er bare viss vass, men samtidig er det så sant så sant.

Uansett hva som skjer i fremtiden så vil ikke ting bli lett som en lek. Det vil bli vanskelig, det vil bli tøft. Akkurat nå i dette øyeblikk orker jeg ikke tanken på å håndtere dette tøffe. Jeg vil helst se tilbake på det som forbigått med stort mot. Erfaringsmessig vet jeg at jeg må gå forbi det som er skummelt for å kunne se tilbake på det.

Men hva hvis dette er min siste sommer. Min siste tur på hytta som er blitt så kjær. Siste minner om barnelatter i vannkanten. Eller hunder som småkjegler på terrassen. Så tenker jeg i mitt stille sinn at jeg er glad det er meg som går gjennom det, og ikke den som sitter på siden å må se på. Og sitte igjen etterpå. For om jeg ikke har det greit, så må det være ennå verre. Det hadde det vært for meg. For jeg vet ingen følelse så vond som å sitte på siden å se at andre har det vondt. Uten at man kan gjøre så veldig mye fra eller til. Annet enn være. Å være er mye mer enn det man tror. Være tilstede.