Nok et natt innlegg.

Siden det er ubehagelig å ligge nede blir det til at jeg sitter oppe alt for lenge. Også i kveld. Bruker en del tid i løpet av dagen på å vurdere frem og tilbake om hvordan formen egentlig er nå. Blir jeg tettere i pusten, er det anntydning til feber. Har fått streng beskjed om å ikke overse noe, eller ta noen sjangser. Etter samtalen med legen i går øket jeg jo dosen med smertelindring betraktelig. Da er det ennå viktigere at jeg er oppmerksom på hvordan formen er. Heldigvis har opptrappingen gjort at det nå ikke er så vondt i brystkassa hele tiden, og at det er enkelt å kontrollere. Det er veldig greit.

Formen er betraktelig dårligere enn hvordan den var for noen dager siden. Da orket jeg å dra på kjøretur, og en tur ut i båten eller på stranda. Det er uaktuelt nå. Det blir å forflytte meg mellom godstolen, kjøkkenbordet, tv sofaen og senga. Og en og annen tur ut på terrassen hvis vær og tempratur tillater det. I dag har det vært for mye vind til at jeg har kunnet sitte noe ute.

Dagene går deilig fort med mye innhold. Det sliter meg helt ut, men på en god måte. I dag har jeg sittet med mine to herlige tantunger på fanget mens vi har sett diverse snutter på youtube. I en sånn setting blir til og med Sesam stasjon ett fantastisk program. :D Barn er så skjønne. Ligger jeg på sofaen med tårer i øynene kommer de gjerne henn å bare er. Uten noen krav, men kanskje med spørsmål.

Jeg sliter med masse dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg ikke bidrar med matlaging eller rydding. Innimellom legger jeg nok en demper på stemningen da jeg ikke klarer å holde følelsen over den altoppslukende fortvilelsen for meg selv, men pålegger de rundt meg å måtte forholde seg til det. Eller når smertelindringen ennå ikke har begynt å virke på morraen, og det er tydelig for alle rundt hvor forferdelig vondt det bare er å sitte, puste og være. Eller hvordan min mann hele tiden må ta seg av meg på forskjellig måte. Nå om dagen er det for eksempel stekt bacon som går ned på høykant, og da må jo noen lage denne.. Men de som er rundt meg her er virkelig flinke til å prøve å lette på skyldfølelsen min. Noen ord, noen smil, ja små ting som gjør det så veldig mye lettere å bare være. Fantastiske mennesker.

Blir nok å snakke litt med legen igjen i morgen. Så tror jeg nok det blir til å se det ann over helga. Vurderer litt frem og tilbake om jeg skal starte opp med Lyrica nå, eller om jeg skal vente litt. Det ideelle hadde vært om jeg klarte å være her på hytta ei uke til for så å reise rett inn på sykehuset etterpå. Noe lengre enn det vil vi nok ikke drøye det med å gjøre noe, men det hadde vært fint med ei uke "ferie" til.

Som dere skjønner er jeg ved godt mot i dag. Tror det har veldig mye å si med de fantastiske menneskene som er rundt meg som øser ut med forståelse og god ord. Ofte kan det hjelpe å lette litt på lokket å la andre få se hva som rører seg i gryta.