Kjedelig...
Er utrolig kjedelig å nesten ikke kunne gjøre noen ting på grunn av denne ryggen. Får liksom ikke kommet i gang med noen ting heller...

Og ikke finner jeg noe å skrive om heller, er jo ikke noe å skrive om når man ikke gjør noe.

Kunne kansje skrevet litt om Lucky, hunden vår. Han oppfører seg så utrolig merkelig nå om dagen. Virker som han er utrolig lykkelig. Hopper og danser fra morgen til kveld. Har sikkert noe med at jeg er hjemme mesteparten av tiden, så han føler seg ikke "til overs". Rare lille hunden...


21. november
Falt av hesten sist uke...
Sist onsdag ramla jeg rett og slett av hesten min. Dette er det som skjedde:

Hadde vel ridd i en god halvime. Trico var etterhvert kjempe fin. Skulle akkurat til legge overgan til skritt rett under kafeen når en begynte å borre rett ovenfor. Trico skvatt fremover i galopp, og jeg hang på halv tolv, borringen stoppet bitte granne før den startet igjen, og Trico skvatt en gang til. Da skjønte jeg at her gjaldt det å ramle best mulig... Fikk sparka ut stigbøyler og deiste rett på korsryggen og trilla rundt med overkroppen og beina lå på sia. Dvs at brystet var trøkka ned mot ridebanene, mens korsryggen var vridd og bena lå på siden. Fikk pusten slått ut av meg, og brukte litt tid på å få den igjen. Så sjekka jeg at jeg kunne bevege armer og føtter. Armene gikk greit, og føttene klarte jeg å bevege. Men da jeg skulle løfte opp høyre benet var det ikke snakk om. Og da begynte det å bli vondt. Ropte ett par ganger, men fant fort ut at det ikke nytta. Så jeg lå som jeg lå og håpet at noen skulle ta en titt ned i ridehuset før eller siden...(Trico vettu, løp rundt i andre enden med halen i været og så riktig så flott ut) Etter ti minutter så så han i kafeen meg, og da kom de springenes fra alle kanter. Fant fort ut at her var det bare å ringe ambulansen. 30 min til gikk før de dukket opp. De turde heller ikke snu noe på meg, så de tredde en slags metal båre undermeg, og ut i sykebilen... I tilegg til at jeg hadde vondt så var jeg jo blitt helt gjennom frosset, så jeg lå å rista noe veldig. Inn på sykehuset og inn på ett rom (kan ikke være med andre syke pasienter, så jeg har alltid enerom)Legen kjente og strakk og tøyde og bøyde. Nevnte jeg at det var vondt dette her? Dette må røntges. Misstenker brudd over halebein og i bekken. Jippi! Så begynte de å snakke om jeg tålte narkose, om jeg tålte antibiotika osv. Da ble jeg redd....Så fikk jeg en mindre dose med ettellerannadublirsuseteihodetav for å kunne klare å bli flytta rundt på røntgen bordet. Men bare bittelitt for en anna lege skulle kjenne på meg etterpå, så da var det viktig at jeg kunne kjenne smerte.Røntgen ble tatt, og de som tok bildene sa umidelbart at det ikke var noe tydelig brudd. Tror dere Klara var lette da eller?Må jo bare nevnes at når jeg hadde fått dette suset i hode da ringte jeg til Kragerø ridesenter å sa jeg ikke kom på kurs i helga, litt sånn susete og lettere fortvila Klara på vei inn i røntgen, og jeg fikk lov til å snakke i telefon mens jeg tok røntgen. Er det normalt? Uansett så skal jeg og hesten til Kragerø i helga, så skulle Helle ri han for meg... Kom tilbake til akutten, og fikk en paralgin forte som ikke gjorde ting så mye bedre. Der fant legen ut at jeg ikke fikk dra hjem siden jeg hadde så mye smerter nedover hele høyre benet. Ville ikke klare å gjøre noe selv hjemme alikevel. Så da fant de ett rom til meg, og jeg fikk mer sus i hode stoff. Fikk egentlig ikke så mye mer beskjeder enn å ta det med ro i dag, og se det ann til morgen dagen. Siri kom på besøk og da hadde jeg nesten ingen ing smertestillende i kroppen, men godt selskap er mye viktigere. Vi snakka hest, forum, hest og så holdt ho på å ta livet av meg ved å skulle ha ett bilde av syk Klara på forumet... Vi lo, jeg hosta, og au au.. Bilde ble det, men jeg sitter ikke å kniper sammen forde jeg har vondt, men fordi jeg ikke kan holde meg fra å le...Siri måtte dessverre gå...Så begynte kvelden, mer smerte. Først to paralgin forte (da pleier jeg å ligge rett ut), ingen hjelp. Så noe av dette surre i hue stoffet.. litt hjelp, men ikke nok når jeg hostet, så mer surre i hue stoff. Nei. Da fant vi ut at det gikk rett til hue og ingen andre plasser. Så en voltaren og en ibux sammen med en jon blund pille... Dette virka etter en god time... Så du skulle jo tro jeg da ville bli liggende til langt på dag.. Halv 8 var jeg "oppe". Svaret var at smertene vist nok tok til seg alt det stoffet jeg hadde fått i meg, derfor var jeg ikke så surrete i dag morges...Hadde nesten ikke vondt ut på badet med krykker uten smertelindring. Fikk besøk av fysioterapaut. Måtte bare ut å bevege litt på meg. Humpa litt rundt inne på rommet, da jeg da la meg ned igjen hadde jeg vondt igjen. Er sånn at det stråler smerte nedover i benet. Men da gjorde det også vondt litt lengre opp i ryggen.Legen kom, jeg hadde ikke brukket noe, kunne dra hjem. Måtte ta kontakt med manuellterapauten som kjenner ryggen min før jeg begynner med noen form for trening. Hvis jeg fikk sånn eller sånn vondt måtte jeg komme inn igjen, og de ville uansett se meg om tre uker siden jeg har en svak rygg. Resept på smertestillende ble utlevert, og nå er jeg da hjemme Skal som sagt til Kragerø i helga, og sitter nok på Trico i løpet av neste uke hvis alt går greit. (sier jeg nå som jeg får smertestillende) Det som skjedde var verken min eller Trico sin skyld, var ett skikkelig uhell. Er utrolig takknemlig for at det gikk så bra som det gikk. Kunne så lett ha vært mye verre Nå i dag går det ikke så mye bedre. Har vært til manuell teapaut som har sagt sitt om saken. Det er nok skiveutglidning i leddet over halebeinet, og blødning rundt det. Det gjør at det er en liten hevelse der, som presser på isjas nerven som da forårsaker smerte i ryggen. Har fått beskjed om å ta det rolig til over helga, men skal bevege så mye på meg som mulig uten at det blir vondt. Har også fått beskjed om å bevege på bekkenet littegranne så lenge det ikke er vondt.
Har faktisk satt meg som mål å for en gangs skyld gjøre som jeg får beskjed om, så det vil si at jeg ikke skal ta turen til stallen ved første og beste annledning. Må bare innrømme at det å ta turen til Kragerø var litt i tøffeste laget selv om det var morsomt å være med. Og det blir heller ikke noe ridning før etter helga. Så sånn er det med den saken.


2. november
Å være redd, redsel.
Har man virkelig vært skikkelig redd noen gang? Er det vi da opplever virkelig redsel?
Jeg tror alldri jeg virkelig, virkelig har vært redd på alvor før.
For med meg så er det sånn at er man redd, så vil jeg utfordre redslen, ikke la redslen få overtaket på livet mitt. Det er veldig viktig.
Hva kan man så være redd for? Edderkopper og stiger? Kan det gjøres noe med?

Tar du tak i det som skremmer deg?

For første gang kjenner jeg redsel i forbindelse med sykdom. Ikke redsel for sykdommen, ikke redsel for å dø "før tiden". Men redsel for behandling som jeg vet jeg må ha for å komme videre... Redsel for bivirkninger og kroppens reaksjon på medisinene jeg må ha. Og det er ingen god følelse. Og jeg kan ikke utfordre den, kan ikke ta tak i den her og nå, men må vente til neste kur. Som vi har utsatt fordi jeg er redd for å ødelegge jula...
Skal ikke ha det sånn under neste kur sier legen, men uten å kunne love noe. Lover å gjøre sitt beste for at det skal være så bra som mulig, men kan ikke love det løftet jeg vil ha; løftet om at det ikke blir som sist... Men jeg er ikke i ett øyeblikks tvil om at de ikke gjør sitt beste.

Ærlig og oppriktig:
Jeg er redd for neste kur.
Og akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å følge med der redslen bringer meg, frem til jeg igjen kan utfordre redslen og jeg igjen kan finne styrke til å takle det mellom kurene...