Fremdeles sliten, mer hosten.

Det blir hardt å komme hjem. Alle de små tingene som må gjøres i hverdagen er for mye. Det tar kreftene fra å gjøre det jeg helst vil gjøre. Ofte blir det til at jeg ikke gjør alle de små tingene i hverdagen, men heller det jeg har lyst til. Det ender ofte med frustrasjon over økende klesvask, mindre matlaging, mindre rydding og alt det andre som bør gjøres. Tid ble bilen egentlig sist vasket? Lista er uendelig, men siden jeg ikke klarer å stryke nedover på lista allikvel, så lar jeg heller vær å se på den.

Jeg håper formen er bedre enn da jeg ble lagt inn. Dessverre tror jeg ikke det. Ett par uker etter jeg har kommet hjem og hverdagen har stabilisert seg igjen skal jeg inn på sykehuset for å ta ny gangtest og pusteprøver. Kanskje jeg bare trenger o2 under aktivitet. Tror ikke det. For det er ikke tungpusten som gjør meg sliten. Det er det å ha en infeksjon som ikke slipper taket. Jeg er redd det er den kroniske burkholderia infeksjonen som tar meg igjen. Fort. Alt for fort. Det går ikke lenger å løpe fra den.

Har egenlig planlagt å ha en flott juli. En fri måned på sommeren. Juli har de siste årene vært preget av mer sykdom enn andre månder. Kanskje man merker det ekstra godt da fordi alle andre er ute å hygger seg i ferie og fint vær. Fremdeles planlegger jeg en flott juli. Men det har kommet en skygge over ferien min. En skygge inni meg selv. Hengende over meg, og amputerer følelsen over å bestemme selv hvordan alt skal være. Amputerer følelsen av å få ha en ferie måned.

Alt jeg egentlig ønsker er å ha fri. Ferie. Ingen spenning. Ingen vonde tanker. Ingen alvorlige avgjørelser. Ingen umulige valg. Vil gjerne ha valg, men da valg mellom gode ting.

Ferie. Bare ferie.