Gjør det du vil gjøre.

Og ikke mer.

Sånn skal tankegangen min være fremover. Spare krefter, unngå infeksjoner, unngå å måtte trenge behadling med antibiotika som jeg har måtte trengt så alt for ofte det siste året. Behandlinger som ikke lenger fungerer særlig bra, og som er en stor påkjenning for kroppen.

På denne tiden om en uke sitter jeg garantert i hyggelig selskap med masse masse spenning i kroppen. Avgjørelsen om jeg har lov til å ha ett håp om ett lengre liv eller ikke skal tas. Kanskje de alt har tatt den? Hvem vet? Jeg våger ikke å tro noe annet enn at de må gi meg en sjangse. Ikke fordi jeg er redd for å dø, men fordi jeg har så veldig lyst til å leve. Det er så mye å oppdage. Gode ting, vonde ting, ubehaglige ting og behaglige ting. Gode dager meg verdens beste mann. Tid med gode venner. Og ikke minst en fantastisk familie. Tantunger jeg vil se begynne på skolen, og ha sin komfirmasjon. Fortelle om alt det rare de gjorde, og lære dem at i kjøleskapet til tante Klara er det alltid sjokolademelk de kan forsyne seg av.

Se våre to hunder vokse seg store, og kanskje til og med ta de med på jakt. Selv klare å ta Trico rundt på stevner og kurs, og oppleve ennå flere sider sammen med han. Klare å børste hesten selv, jobbe sånn at jeg kan klare å holde han selv, bare leve det livet som "alle andre" gjør. Gi tilbake til alle dem som gir til meg nå. Enten det er tid, tjenester, eller bare sin støtte.

Hvem kan klandre meg for å ha tøffe dager nå? Formen er mildt sagt elendig. Jeg tørr nesten ikke ta kontakt med noen, for jeg bare griner. Og hvem vil vel være sammen med ei sippe høne? Samtidig har vår lille familie på tre (snart 4) det utrolig godt sammen akkurat nå. Ler og koser oss med det lille vi kan. Og lager planer og drømmer.

Hvor hardt og brutalt det nå enn er så vil jeg ikke leve særlig lenge hvis ikke jeg får nye lunger og det går bra. Ingen kan si om det er 1 år, eller 2 år, eller kanskje bare månder. Det hele kommer ann på å holde seg unna den infeksjonen som ikke lar seg behandle. Nedgangen går nok litt for fort. Og hvis vinteren blir tøff, vil det gå ennå fortere. Det er ille når man med hånden på hjerte ikke er sikker på om man vil oppleve neste sommer. Da skjønner man at ting ikke er som det skal.

Samtidig er jeg bare 28 år. Ung, ikke sant? Med fremtiden forran meg? Sånn håper jeg også at de ser på meg inne på Rikshospitalet. Som er ressursperson som kan komme til å gi tilbake til samfunnet en dag. Kanskje.

Jeg ønsker så sterkt å ha håpet. For uten håp, ja da vet jeg ikke helt hva som er igjen. Og det tror jeg ikke at jeg har lyst til å oppdage.