Tilståelse.

I dag har jeg lest hva jeg har skrevet under kuren. Innleggene som jeg har skrevet omtrent hver morgen etter dårlige netter med søvn. Og jeg kan rett og slett ikke huske hva jeg har skrevet fra omtrent 25 oktober og frem til den dagen jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg husker heller ikke så mye om hvordan denne runden mer kur var, eller hvem som var på besøk (husker noe). Jeg er sikker på at jeg satte STOR pris på besøkene som kom, når de var der. Og at hukommelses tapet er mer rettet mot smertelindringen og smertene jeg hadde under kuren. Heldigvis tror jeg ikke jeg selv skjønner hvor tøff denne runden var, men dessverre tror jeg de rundt meg er så alt for klar over det. Det er 10 dager som er mer eller mindre borte. Skremmende. Men kanskje like greit?

Begynner å komme meg litt på bena igjen nå. Ikke så mye som jeg hadde håpet, men hvertfall sånn at jeg orker noe. Det er vel egentlig en liten løgn. Eneste turene jeg har hatt ut av huset denne uken er stalltur på tirsdag, og til legekontoret for vaksine i går. Hatt en del besøk, noe som har vært veldig hyggelig. Håper jeg kan klare litt mer neste uke. Hvertfall at jeg skal orke å kjøre bil så jeg kan komme meg litt rundt. Det er ganske viktig.