Det hjelper å få hjelp!

Jeg har fått mer hjelp hjemme de siste 14 dagene enn noen gang tidligere. Og jeg kjenner effekten godt. Jeg orker mer sosialt. Jeg har mer mentalt overskudd. Og lysten til å gjøre ting kommer sakte tilbake. Samtidig vet jeg at jeg må være forsiktig. Ikke presse meg for langt, men ta ting i rolig tempo. Og IKKE fryse. Fryse er nei nei.

Samtidig har jeg fått en helt annen ro i kroppen etter svaret fra Rikshospitalet. Og det vedvarer. Nå klarer jeg å ta tak i ting som har bare blitt lagt ned. Jeg klarer å være tilstede sammen med andre. Jeg klarer å le, og mene det. Ikke bare le utenpå og grine inni. De rundt meg merker det kanskje?

Ting blir ikke lett fremover. Det blir en helt ny periode å gå inn i. Nye ting å ta tak i. Men jeg er klar for å ta tak i dem. Og leve de dagene som er. En etter en. I mitt rolige tempo uten å bli syk.