En grise historie.

Min beste venninne har i mange mange år snakket om dette å skaffe seg en minigris. Landbruksutdannet som hun er, og avløser i grisefjøset som hun var, så jeg ikke noe galt i dette. Hun ville ha en stuegris. Så fikk hun en kjæreste, som så fikk seg hund. De ble gift, men ennå fikk hun ingen stuegris (selv om vi nok kan diskutere griseriet etter den pelsdotten av en hund de hadde).. I høst ble hunden dessverre alvorlig syk. For noen få dager siden var det hele over. RIP Snuten...
Huset ble nok tomt, og savnet stort. Selv om jakten på ny pelsdott er over, så er den ikke leveringsklar før langt utpå nyåret... Men pelsdotten "tilhører" mannen i huset som ikke er noen stuegris. Min venninne fant derfor ut at NÅ var det på tide å inntrodusere ett nytt husdyr i familien.. Som sagt så gjort, og før vi viste ordet av det var vi i bilen på vei vestover for å hente en Canadisk venn. Ja for den skulle være så liten som mulig. Helst ikke større enn en liten hund. Størrelse 10 kg omtrent. Ja for det finnes i hennhold til diverse annonser..

Vi kjørte og kjørte. Opp og ned på svingete vei. Hvor vi tilslutt kom frem til en gård på Jæren.. Grisene gikk til vanlig ute på 1 mål jord, og var for anledningen fanget inn i en ku binge. En ikke ren en. Tamme? Tror ikke det. Små? Nja, det kommer nok ann på øyet som ser. Hvis man forventer 10-15 kg ferdigvokset ble man nok veldig skuffet for å si det sånn. 40-45 kg er nok mer riktig hvis vi skal dømme ut fra mora.

Gris ble plukket ut (den minste for ordens skyld) og så var det bade tid. Det er mye små griser skal vennes til. I kanskje litt raskere fart enn man egentlig kunne ønske. Gris settes inn i bur, som settes inn i bil. Og jeg tror bonden hadde store øyne da vi kjørte ut av tunet..

Grisen (som ikke helt har fått navn ennå) er som jeg har forstått nå innstallert på kjøkkenet, og har slått seg til ro. Det er en temmejobb å gjøre, men det skal nok gå bra. Jeg er oppnevnt til 1. grisepasser, og har ingen anelse om hva jeg har gått med på.

Men aldri har jeg ledd så mye, og så lenge. Det var så gale at jeg ikke en gang klarte å ta bilder av hentingen av grisen, selv om jeg sto med kamera klart. Det ristet rett og slett for mye. Ikke fordi grisen var så morsom, men pga omstendighetene rundt.

Grisen er kjempesøt og omtrent på størrelse med Turbo. Håper de kan bli venner. Også gleder jeg meg til å prøve å klikke gris.